Altid Dansk, Aldri Norsk

Det var to danskere på festen i natt, og vi pratet litt hyggelig sammen. Og så må jeg spøre: Hvorfor er de altid danske og aldri norske? Jeg hadde ikke virkelig snakket norsk siden jeg snakket med Eva, den danske jenta jeg møtte på en annen fest siste år - bare pratet litt med Uni på Skandinavisk. Og jeg synes at Uni har ikke hjulpet norsken min. Nei, når jeg prater med ham snakker jeg mer og mer nynosk og mindre og mindre bokmål. For eksempel sier jeg nesten aldri 'en pike' nå, aldri, 'ei jente'... og av og til sier jeg 'ikkje'! Og det var to av dem og en av meg, og jeg kunne ikke høre så bra... vi forstod hverandre ikke så bra som Eva og jeg hadde kunne forstå hverandre.

Men de likte det likevel!! Jeg er så glad i skandinavisker. :P

Jeg måtte selvfølgelig si "rød grød med fløde." Først sa jeg det som norske ord, og de sa at det var veldig godt. Da sa jeg det som norske ord og med en innbilt potet in munnen min. Det var ende bedre, sa de. Da måtte jeg si det igjen og igjen i en mikrofon. "En amerikaner som kan dansk!!"Ja, ja. Men jeg kan ikke dansk, jeg kan norsk. NORSK! Men jeg finner aldri nordmenn.

Jeg kunne kanskje snakke med nordmenn. Istedenfor kan jeg bare prate litt med dansker og si "rød grød med fløde" igjen og igjen. Vi forstår hverandre ikke nok til å diskutere mye mer, særlig når det er musikk og så videre. Jeg forstår godt at jeg er en nysgjerrighet. De reiser nok tilbake til Danmark og sier, "jeg fant en amerikaner som kan et skandinavisk språk!"

Haha, okay. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte at jeg måtte skrive dette her. Å praktisere norsken min, kanskje. Før det kommer å bli dansk! ;)